Å ha mye på hjertet, og være usikker på hvordan man skal sette ord på det.

Det er mange ting man har på hjertet, og enkelte ting ønsker man å være åpne om,
men det er ikke så enkelt når man ikke vet hvordan.

For når man i samfunnet blir møtt med megetsigende blikk av folk som tror de vet, eller som bare dømmer ivei uten å skjønne årsaken bak ting, så blir det vanskelig å være åpen også.

Jeg snakker om situasjoner der folk har diagnoser som gjør at de sier eller gjør ting som de gjør,
og hvordan dette ofte er til stor irritasjon for ukjente folk rundt dem i samfunnet...

Man går jo ikke akkurat rundt og hyler annethvert sekund at jo, barnet mitt har ******, så fint om dere kan ha det i bakhodet før dere reagerer slik og sånn.
Ei heller går man rundt med store skilt og t-skjorter med samme påskrevne opplysning...

Men av og til så er det nesten som man skulle ønske at det var et svevende lys over hodet som kunne informert uvitende og ukjente folk om hvordan og hvorfor. Kanskje fargen på lyset kunne si det, fargekode liksom. Men slik er det ikke...

Så hvordan setter man ord på noe, når man ikke vet hvordan man skal gjøre det, hvordan det blir mottatt, hvordan folk vil reagere? Vil det i det hele tatt hjelpe å sette ord på det?

Noen vil bare irritere seg og reagere helt forskrekkelig uansett hvor mye informasjon de har, folk er forskjellige.

Tenk om det hadde vært en større aksept for alle mennesker rundt oss?
At noen er sånn og noen er slik, og at det hadde vært helt greit, no questions asked.

Tenk om det kunne vært slik...